Fjellposten

Fjellposten

Bladet utgis i begynnelsen av hvert semester og sendes til medlemmene. Kontakt en i styret hvis du har stoff til neste utgave.

Redaktør: Geir Myklebust

Adresse: Fjellgruppa OSI, Postboks 94 Blindern, 0314 Oslo

Postgiro: 0825 0915102

Fjellposten er trykket hos Print In Grafisk AS i 500 eksemplarer på 100 % resirkulert papir.

Illustrasjonene er laget av Heidi Wevle og Gøril Aaseth.

Fjellgruppas styre for 1997

Nestleder: Heidi Wevle, telefon: 22 18 88 83, e-post: heidi.wevle@hfstud.uio.no

Økonom: Jens Debernard, telefon: 22 15 10 46, e-post: jensd@geofysikk.uio.no

Sekretær: Pål Nygaard, telefon: 22 37 48 35, e-post: palny@hepp.uio.no

Utstyrsansvarlig: André Gundersen, telefon: 22 52 53 28, e-post: andregun@hotmail.com

Styremedlem: Yvonne Kraaijeveld, telefon: 22 18 89 07, e-post: yvonk@hepp.uio.no

[Tilbake til innhold]

Leder

Fri ferdsel i utmark er sikret gjennom Friluftsloven av 1957. Man kan dermed (foreløpig?) kun oppfordre folk til å spre seg. Det synes å være greit at folk går der de vil. Problemet oppstår hvis folk legger igjen søppel, ødelegger friske trær eller gjør andre inngrep i sårbar natur. I dag kan vi høre diskusjoner om hvem som skal betale for tømming av søppelkasser som står i utmark. Ressursene som brukes til slike tiltak, burde kunne settes inn på andre områder. Dette forutsetter trolig andre holdninger til bruk av naturen. «Det kommer alltid en som rydder.»

Folk har i dag svært ulike interesser. Mangfoldet av ulike organisasjoner gjør at de fleste finner seg en gruppe mennesker med like interesser. Noen er kanskje ikke brukere av naturen i det hele tatt. Tidligere levde man mer i naturen, mens man i dag bruker naturen til ferie og fritid. Opplæring i naturvern bør kanskje bli et større tema i skolen. Det bør være mulig for mange å bruke naturen til forlystelse og ferie uten at den forringes. Naturen bør brukes, men ikke forbrukes. Da kan våre etterkommere nyte den samme naturen som vi gjør i dag. «Leave nothing but footsteps, take nothing but pictures.»

Geir Myklebust
Leder for Fjellgruppa

[Tilbake til innhold]

Hva er Fjellgruppa?

Fjellgruppa disponerer en god del utstyr. Dette er fellesutstyr som primus, telt, isøks og liknende. Når det gjelder vinterturer, er det viktig å ha tilstrekkelig skierfaring og gode ski. Dette betyr fjellski eller telemarksski, gjerne med stålkanter. Hver tur har en kontaktperson. Spør denne hvis du har spørsmål om utstyr.

Fjellgruppas turprogram blir laget av styret, men vi ønsker tilbakemelding fra medlemmene. Kontakt gjerne en i styret dersom du har forslag til nye turer. Ellers har gruppa trening hver mandag (innendørs) og hver onsdag (utendørs). I tillegg arrangeres det såkalt felleskjøp, der man kan handle sportsutstyr med 20 % rabatt. Følg med på Fjellgruppas oppslagstavler i Blindernhallen og i Domus Athletica. Spørsmål om Fjellgruppa kan også stilles til daglig leder i OSI, Sven Nordby Anderssen, på OSI-kontoret i 2. etasje i Domus Athletica.

[Tilbake til innhold]

Høstens turer

Generelt om Fjellgruppas turer

[Tilbake til innhold]

BLÅISTUR TIL HARDANGERJØKULEN
Vandring i blåisen

Dette er en tur for dem som har litt breerfaring og som ønsker å bli litt mer vant til knuter, seler, tau, isskruer og blåis. Vi slår leir like ved Blåisen på Hardangerjøkulen. Her er det fint å gå ned i breen og se seg omkring. Dette er en grei tur hvor vi tilpasser aktivitetene etter deltakernes ønsker. Fjellgruppa har en del breutstyr, så det er muligheter selv om du ikke har skrukarabinere og annet bre- og klatreutstyr.

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

TELEMARKSTUR TIL JUVASS
Høstens første mulighet til å stå telemark!

Start semesteret med en tur på telemark! Turen går til Juvass, hvor det er sommerskianlegg på bre. For de som ikke har vært på Galdhøpiggen før, er det mulighet for en tur opp en av dagene. Turen er for alle nivåer, og det er mulighet for instruksjon for dem som ønsker det. Reisen foregår med buss og tog (hvis ingen har mulighet for å låne privatbiler?). Vi regner med å dra opp torsdag ettermiddag og ned søndag kveld (muligheter for avreise fredag for dem som ikke kan dra tidligere). Med bra snøforhold og et godt skianlegg ligger dette an til å bli en bra «tyvstart» på skisesongen!

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

TELTTUR I AURLANDSDALEN
Klassisk tur fra fjell til fjord

Vi tar toget fra Oslo til Finse fredag morgen, og går derfra innover mot Geiterygghytta hvor vi slår opp telt for natten. Lørdagen går vi forbi Steinbergdalhytta, mot Øvsterbø. Det er nokså bratt nedover og kronglete underlag, men ikke spesielt lange eller harde dagsetapper. Vi vil stort sett følge ferdigmerkete DNT-ruter. Søndagen går vi ned til Vassbygdi, og derfra tar vi buss til Flåm. Deretter tar vi Flåmsbanen opp til Myrdal, og tog derfra til Oslo. Nærmere informasjon om hva en skal ta med seg, tog- og busstider og annet en lurer på, får en svar på på planleggingsmøtet som er rett etter fjellmøtet 2. september. Ta gjerne kontakt om du lurer på om dette er noe for deg!

Telt kan lånes av Fjellgruppa dersom en mangler det. Ellers satser vi på flott vær, lite mygg og mye sosialt samvær!

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

HYTTETUR TIL UTLADALEN
Variert terreng fra hytte til hytte

Dette er en tur med overnatting på hytter. Området byr på et par spennende hytter som Stølmaradalsseter og Vettismorki. Vi befinner oss her ved tregrensa. Utsikten til Hurrungane skal være veldig fin. Den store attraksjonen er Vettisfossen som i dag er Norges største i fritt fall. Vettismorki er også verdt å titte litt nærmere på. Her bærer skogen preg av industridriften i Årdal. Turen blir ikke spesielt krevende. Lett sekk, men det vil bli noen bratte bakker.

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

FRILUFTSTREFFET 1997
Brevandring, tinderangling, elvepadling, utmarkssykling, klatring og telemark - alt på samme turen. Bli med på høstens store eventyr!

Dette er en unik mulighet til å få prøve ut nye og spennende aktiviteter uten at det stilles noen særlige krav til eget utstyr eller ferdigheter. Du får velge tre av de seks aktivitetene nevnt ovenfor, med en dag på hver aktivitet. Dyktige instruktører vil være der for å hjelpe deg underveis. Hele herligheten koster 1250 kroner, og inkluderer alt fra transport, kost og losji til leie av utstyr. Mer informasjon er å finne i et eget hefte som er lagt ut i universitetets idrettsbygninger. Høstens mest sosiale treff...???

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

TOPPTUR TIL LEIRUNGSDALEN
Til topps på tindene mellom Gjende og Bygdin

«Hvis du ikke går opp på fjellet, får du ikke utsikt over dalen.» (Gammelt kinesisk ordtak)

Vi reiser fredag ettermiddag opp til Valdresflya, hvor vi parkerer bilen, og rusler så ned i Leirungsdalen. Rundt Leirungsdalen ligger det over 40 topper over 2000 m o.h., så toppturmulighetene burde være gode. Det er alt fra rene klatreruter til slakere «nuter». Dette er en kjempefin dal som ligger mellom innsjøene Gjende og Bygdin.

Denne turen krever lite spesielt utstyr. Siden planen er å gjøre unna en del høydemetre, bør formen være relativt god. En isøks kan være kjekt å ha. På den annen side går vi ikke langt med teltet. Vi parkerer bilene i nærheten av Valdresflya Ungdomsherberge og går deretter noen kilometre til en egnet teltplass dukker opp.

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

HYTTETUR TIL RONDANE
Fra Hjerkinn til Rondvassbu

Rondane er Norges første nasjonalpark, med vakker og særegen natur, på grensen mellom høye fjell i vest, til den mer åpne og rolige Østerdalen. Vi tar toget opp til Hjerkinn torsdag kveld, og går fram til Grimsdalshytta den første kvelden. Det blir nok mørkt før vi kommer fram, men veien er lett å følge. Hodelykt kan lånes av Fjellgruppa. På fredag går vi fra Grimsdalshytta til Dørålseter og på lørdag til Rondvassbu. På søndag kan vi se det litt an hva vi skal gjøre, om vi skal gå på noen topper, eller bare tusle ned til Mysusæter for så å ta bussen ned til Otta.

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

TINDERANGLING I ROMSDALEN
Luftige turer til kjente topper

Høsten er en fin tid for tinderangling i Romsdalen. Blant de mest majestetiske tindene er Romsdalshorn (1550 m o.h.) og Store Vengetind (1852 m o.h.). Det er disse toppene vi skal bestige. Fra toppene får du en uforglemmelig utsikt mot Trollveggen, Juratind, Kirketaket og andre velkjente tinder i Romsdalspanoramaet.

Landskapet er alpint slik at man må ha klatreerfaring samt mestre store høyder. Vi tar sikte på å gå Normalruten opp til toppen. Dette er en rute hvor man på enkelte steder er avhengig av å bruke tau. Vi baserer oss på teltleir øverst i Vengedalen, hvor det blir kort vei å gå inn til oppstigning.

Er du kurert for høydeskrekk og kan nyte ville og bratte fjell, ja da er dette turen for deg.

Væravhengig!!!

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

PADLETUR FRA OKLUNGEN TIL FARRIS
Padling fra vann til vann...

I Syd-Telemark ligger en del fine skogsvann som er lite benyttet av turpadlere. Turen går i herlig skogsterreng, og dersom man glir stillferdig langs land, kan man få se både elg, rådyr og bever. Senere går ruta gjennom grissgrendt jordbruksområde før den ender opp i det store Farrisvannet, hvor det er mange små øyer å velge imellom. Det blir litt bæring (ca. 1 km) av kanoene. Turens utstrekning: 3 mil.

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

KOIETUR TIL FINNSKOGEN
Skogsvandring og kulturhistorie i grenseland

Finnskogen er det vide skogslandet mellom Solør og Värmland. Hit kom finnar frå Savolax og Tavastland flyttande på 1500- og 1600-talet, på jakt etter nytt land. Området vart heilt finsk, med finsk språk som levde heilt inn i dette hundreåret, og finsk kultur: Badstubading, røykstover og svedjebruk.

Vi følgjer «Finnskogleden» gjennom nokre av dei mest interessante delane av dette skogslandet. I dag er det for det meste fråflytt, men mykje av kulturlandskapet og stadnamna er bevart. Fyrste natta søv vi i ei ljorekoie, med open arne midt på golvet. Andre natta bur vi på eit gardstun som er freda med både hus og kulturlandskap. Der drosja skal hente oss, er det høve til å avslutte turen med badstu.

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

SYKKELTUR I NORDMARKA
Tur til vårt nærmeste turområde

Dette er en tur til vårt nærmeste turområde - Nordmarka. Vi sykler dit vi har lyst. Marka har uante muligheter for turer. Når tiden nærmer seg, finner vi ut hvor vi drar. Dette er en tur som ikke krever stort mer enn en sykkel og en sovepose. Hvis været blir bra, kan vi også overnatte under åpen himmel.

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

HYTTEFEST PÅ KSI-HYTTA
Utelukkende en kosetur

Også dette semesteret arrangerer Fjellgruppa fest med pizza-laging. Styret ordner med pizza-bunner, men den enkelte må selv ta med det som skal være på (pizza-fyllet). Brus og øl kan vi kjøpe på hytta.

Hytta ligger like ved Nordmarkskapellet. Det er mulig å gå fra Sognsvann, men korteste vei er fra Frognerseteren. Vi drar innover til hytta utpå lørdag ettermiddag, og senere spiser vi pizza og koser oss utover kvelden. Hytta har badstue for de som måtte føle for det.

Overnatting koster 30 kroner for medlemmer av SiO, 50 kroner for andre studenter og 90 kroner for ikke-studenter. (I skrivende stund vet jeg ikke om det vil bli prisendringer til høsten, men i det tilfellet vil det bli gitt beskjed.)

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

FØRJULSTUR TIL FINSE
Vinterens første skitur?

Finse er som kjent et værhardt sted, men er vi heldige med været, får vi en helg med flotte naturopplevelser. Solen står lavt på himmelen på denne tiden av året, og den gir ikke fra seg et sterkere lys enn at fjellene omkring blir som vakre siluetter og snøen som en intens glitterheim. Liker du å fotografere, er dette en fin anledning til å kunne ta spennende bilder.

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

TELEMARKSTUR TIL GEILO
Førjulslek og moro på telemarksski

Tradisjonen tro arrangerer Fjellgruppa sin store Geilo-tur før jul. Turen pleier å samle noen og tyve deltakere på de fleste nivåer. Vi reiser opp fredag, og får to dager i Geilos alpinbakker.

På denne tiden har de gjerne fått litt snø fra oven, i tillegg til å ha kjørt snøkanoner i flere uker, så forholdene pleier å være gode. Dessuten er det gjerne god plass i bakken, så nå er det bare å melde seg for dem som har lyst til å lære mer eller bare praktisere gamle kunster.

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

ROMJULSTUR
Skiturer i fint lys på korte dager

Fjellgruppa har vanligvis en tur i romjulen. Dette er en hyttetur, og tidligere har man reist til Rondane eller Sunndalsfjella. Ulempen med Sunndalsfjella er at den første hytta bare har seks senger. Ulempen med Rondane er at det ofte har vært lite snø. Konklusjonen er likevel at en tur fra Rondvassbu mot Lillehammer synes å være et godt alternativ. Hvor langt mot Lillehammer man går, avgjøres av deltakerne.

I skrivende stund har vi ingen kontaktperson, men første person som melder seg som koordinator, vil kunne være kontaktperson. Denne får da dekket reise og opphold. Det er ikke nødvendig å reise til Rondane, så det er bare å komme med forslag.

Kontakt Geir Myklebust, telefon 66 91 13 29, e-post geirmy@math.uio.no, for mer informasjon.

[Tilbake til innhold] [Tilbake til høstens turer]

Utstyr til utlån

Det er depositum på lån av utstyr. Depositumets størrelse er avhengig av utstyrets verdi, og betales tilbake når utstyret leveres inn igjen. Dersom utstyret leveres tilbake senere enn til avtalt tid, beholder Fjellgruppa kr. 50,- av depositumet.

For at utstyret skal vare lengst mulig, ber vi om at telt tørkes godt, primuser rengjøres og testes og at eventuelle småfeil repareres. Har utstyret en feil eller mangel du ikke kan reparere, så si fra om feilen! Det er normalt med slitasje, men det er ikke særlig morsomt å oppdage at noe er skadet eller ødelagt når man skal låne utstyr. Utstyret koster penger å kjøpe inn og vedlikeholde. Aktive Fjellgruppe-medlemmer får låne utstyr til seg selv og en til, men ikke til flere.

Kontakt utstyrsansvarlig:

André Gundersen
Telefon: 22 52 53 28 (privat), 22 80 59 20 (arbeid)
E-post: andregun@hotmail.com

Telt

Bre- og klatreutstyr

Diverse

[Tilbake til innhold]

Tore sin frukostblanding

[Tilbake til innhold]

Fjellgruppas turer våren 1997

[Tilbake til innhold]

Til topps på Denali

Denali er Nord-Amerikas høgste fjell. Toppen er 6194 meter over havet. Fjellet ruvar i Alaskas villmark. 5000 meter stig det opp frå tundraen omkring. Målt frå foten til toppen er Denali det høgste fjellet i verda. På Denali er det alltid kaldt. Sjølv i mai månad kan det vere -45 °C, gjerne i kombinasjon med vind. Det er ikkje utan grunn at Denali blir kalla verdas kaldaste fjell. I mai 1991 gjorde Jo Wang, Jan Ivar Bøe og Tore Tonning eit forsøk på å nå toppen av dette fjellet.

Eg vaknar, og kjenner den iskalde trekken frå opninga i soveposen. Eg vrir soveposen til slik at den vesle opninga kjem framfor ansiktet, og skottar opp på termometeret. Det er fullt av rim, så det er uråd å sjå kor kaldt det er. Men kaldt er det likevel. Det treng ein ikkje termometer for å finne ut. Eg fomlar med snorlåsen i soveposen, stikk ut ein arm, og tørkar rim av termometeret. -25 °C i dag òg. Det er god nok grunn til å liggje litt til.

Men eg er kokk i dag, og det er min tur til å fyre opp primusane. Det stikk i fingertuppane når eg tek i dei. Først må primusane pumpast. I denne kulden er ikkje det så lett. Først prøver eg å pumpe sakte og forsiktig. Så pumpar eg litt fortare. Så prøver eg å ha i litt olje. På grunn av kulden har oljen konsistens som sirup, og er såleis umogleg å få ned i pumpa. Til slutt pumpar eg i eit forrykande tempo, brukar eit høveleg utval av skjellsord, og pumpa byrjar å virke.

Bråket frå «kjøkkenet» har no vekt Jo og Tore. Vel vitande om at snøsmeltinga tek tid, kan dei tillate seg å bli liggjande ei god stund i dei gode og varme soveposane. Først når eg serverer te, vaknar dei opp frå draumane sine. Etter teen drikk vi ein liter XL-1 kvar. Deretter skal termosane fyllast. Den tørre lufta i høgda gjer at vi taper 4-5 liter væske i døgnet gjennom pusting og sveitting. Er ein ikkje påpasseleg med å drikke tilsvarande mengde, får ein lettare høgdesjuke og frostskadar. Frukosten vår er ei blanding av cornflakes, havregryn og tørrmjølk. Alt dette «frukoststellet» tek om lag tre timar.

Reisa

På grunn av dårleg vêr på Kahiltna Glacier, må vi vente i Talkeetna før vi kan ta denne flyturen. Etter to lange dagar blir vêret betre. Klokka 6 om morgonen den 12. mai får vi beskjed om å vere klare til å fly om ein time. Det blir ein hektisk time.

Slitet byrjar

Denali sett frå nordvest. Avstanden frå fotograf til toppen er 90 km. Vatnet (Big Lake) i framgrunnen ligg 300 m o.h. Foto: Tore Tonning.

Før vi forlèt landingsstaden, grev vi ned eit depot med mat og brennstoff. Når vi kjem tilbake, kan det hende at dårleg vêr gjer at vi må vente på flyet som skal hente oss. Planen vår er å gå på ski til 3350 meter over havet. Ein tur på 15 km. På denne strekninga har vi kvar vår pulk i tillegg til ryggsekkane. Til saman blir det om lag 60 kg på kvar. Med ei slik oppakning går det sakte oppover Kahiltna Glacier. Sola steikjer, det er heilt vindstille og sveitten renn.

Første dagen slår vi leir på 2300 meter, og andre dagen når vi 2900 meter. Frå denne leiren ser vi fleire mil nedover Kahiltna Glacier. Som ei kjempemessig elv buktar han seg mellom dei steile fjellveggane. Den tredje dagen blir breen brattare, og vi byrjar så smått å merke at lufta blir tynnare. Vi brukar mesteparten av dagen på å gå dei 3 km opp til 3350 meter.

Mot Windy Corner

Vi byrjar med å gå opp Squirrel Hill, ein bratt bakke på 200 høgdemeter. Det går svært seint. Vel oppe får vi løn for strevet i form av ei mektig utsikt. Mellom skyene skimtar vi tundraen som ligg nordvest for Alaska Range. Like til venstre for ruta vår er det ein svimlande avgrunn ned mot Peters Glacier. Framfor oss reiser ein forreven fjellvegg seg 2100 meter opp frå denne avgrunnen. Vi byrjar å skjøne kor stort dette fjellet verkeleg er. Denne fjellveggen dannar avslutninga på West Buttress, ein fjellrygg som vi seinare skal følgje på vegen mot toppen.

Vi går vidare. Vindane har gjort snøen hardpakka. Stegjerna får dermed godt feste. Den tynne lufta tvingar oss til å gå med langsame rørsler. Etter kvart byrjar det å snø, og vinden aukar. Det blir merkbart kaldare. På 3800 meter innser vi at det er uforsvarleg å halde fram. Aukar vinden meir no, vil vi få vanskar med å finne vegen ned att til teltet. Vi grev ned depotet vårt, og markerer det med ei stikke. På vegen ned att aukar vinden endå meir. Fleire gonger må vi stoppe fordi sikten er lik null.

Neste dag er vêret betre, og vi flyttar leiren til Windy Corner. Namnet er ikkje tilfeldig valt. Ved Windy Corner rundar ruta eit hjørne på West Buttress-fjellryggen, og går vidare langs foten av denne til 4300 meter.

Etter at vi har slått opp teltet, går det opp for oss at vi har gjort ein tabbe. Vi gløymde å ta med middagsmat frå depotet på 3800 meter. Tanken på at vi ikkje skal få middag er vanskeleg å svelgje. Stemninga i leiren blir dyster. Ein av oss mumlar noko om havregryn. Stemninga blir ikkje betre av den grunn. Situasjonen blir redda idet Jo seier seg villig til å gå ned i depotet for å hente middagen. På vegen opp att møter Jo «veggen». Han angrar på sitt tåpelege forslag, men blir dagens helt!

Kvelden på Windy Corner blir den kaldaste så langt på turen. Sjølv før sola går ned er det -25 °C. I tillegg blæs det friskt, som det brukar å gjere her oppe.

Sjette dagen er det 17. mai. Vi startar dagen med nokre forsiktige hurra-rop frå djupet av soveposane. Omgjevnadene innbyr ikkje til tradisjonell feiring av dagen, så vi går heller ned og hentar depotet på 3800 meter, og flyttar det opp til 4300 meter. Deretter går vi ned att mot leiren på Windy Corner.

I det vi nærmar oss Windy Corner byrjar det å blåse. Ein svak bris løftar så vidt snø frå bakken. Vi går enno i skyggen, men på bakkekammen over oss dansar gylne snøfnugg i lyset frå kveldssola. Like etter rundar vi «hjørnet», og ser utover. Snøen stryk oss varsamt rundt leggane. Her er kaldt og øyde. Berre snø, is og stein. Likevel er det vakkert. Ufatteleg vakkert. Under oss ligg fjellet bada i gyllen kveldssol. Lenger nede driv gule skydottar over tundraen. Og utover tundraen ligg elvane som buktande sølvband, og eit utal av blenkjande vatn.

The Headwall

Overnattinga der gjer at Tore blir bra igjen og motivasjonen kjem tilbake. Leiren blir igjen flytta opp til Windy Corner. Niande dagen når vi 4300 meter. Her skal vi vere eit par dagar for å akklimatisere oss til neste leirstad, toppleiren på 5200 meter. Leiren på 4300 meter ligg på eit platå med praktfull utsikt til toppen, og til Mount Foraker, Mount Hunter og ei mengd andre fjell i det fjerne. Herfrå går ruta opp «The Headwall», ein 600 meter høg snø- og isvegg som fører opp til toppen av West Buttress-fjellryggen. Øvste del av «The Headwall» er den brattaste delen av ruta vår.

Etter å ha hatt vår første kviledag, går vi den 11. dagen opp «The Headwall» for å legge ut eit depot på 4900 meter. Vel oppe får vi så langt turen sin flottaste utsikt. Vi kan no sjå ned på Mount Hunter. Lenger nede ligg Kahiltna Glacier mellom steile fjellveggar. I nordvest strekkjer tundraen seg så langt auget kan sjå.

Dagen etter er vêrutsiktene så dårlege at vi avgjer å bli på 4300 meter ei natt til. Oppe på West Buttress kan vi sjå at snøføyka driv langt ut frå fjellryggen. Jo og eg har likevel ein sterk trong til å bruke dagen til noko fornuftig. Vi går opp att til depotet på 4900 meter for å prøve å flytte det til 5200 meter. Sterke vindkast og kulde tvingar oss til å stoppe på 5000 meter. Jo har tendensar til frostskadar i ansiktet. Vi innser at vi må grave ned depotet og kome oss ned att så fort som mogleg. Under nedgravinga av depotet er vi uoppmerksame ein augneblink. Plastsekken med maten byrjar å skli mot den stupbratte skråninga. Eg skrik til Jo, og han grip sekken i siste liten.

5200 meter

Men pausane blir hyppigare, og tempoet blir etter kvart nokså bedrøveleg. Jo og eg byrjar å lure på om Tore er i stand til å nå 5200 meter. Det gjer han til slutt, men er då så utmatta at han berre sjanglar bort til leirstaden. I tillegg har han forfrose høgre foten.

Også Jo er sliten, men han klarar likevel å lage i stand middagen. Stemninga i teltet er dempa og lite blir sagt. Vi er prega av dagens slit, og kvar og ein har nok med sine eigne tankar. Tore har ikkje matlyst, og sit berre og pirkar i maten. Han orkar heller ikkje å drikke noko særleg. Dette uroar oss.

Utpå natta vaknar Tore. Etter ei stund reiser han seg sakte opp og dreg ned glidelåsen til ytterteltet. Han skyv til side noko utstyr og tallerkenen med dei stivfrosne middagsrestane. Så bøyer han seg ned, støttar hovudet i hendene, og kastar opp.

Neste morgon er det berre Jo og eg som et frukost. Tore har hovudverk, kjenner seg uvel, og er heilt tiltakslaus. Mat orkar han ikkje tanken på. Dette er symptom på høgdesjuke. Han prøver å drikke litt, men orkar knapt å løfte koppen til munnen. Han blir liggjande nokre timar i soveposen i håp om å bli betre.

Vi er alle smerteleg klar over alvoret i situasjonen. I denne høgda må ein drikke 4-5 liter i døgnet. Gjer ein ikkje det, vil det framskunde utviklinga av meir alvorlege former for høgdesjuke, som hjerneødem og lungeødem. Det vil seie væskesamling i hjernen eller lungene. Dette kan få dødeleg utgang. Så viss ikkje Tore får attende matlysta, vil han bli dårlegare. Det beste botemiddelet mot høgdesjuke er nedstigning, gjerne berre 300-400 meter. Høgdesjuka til Tore vil truleg gå over dersom vi går ned til neste moglege leirstad, som er på toppen av «The Headwall», på 4900 meter.

Men Tore pressar ikkje på for å gå ned. For det første er han så tiltakslaus at han må samle seg for å justere opninga i soveposen. Å stå opp og pakke utstyret i -20 °C er rett og slett utenkjeleg. For det andre er vi klar over at ein tur ned den smale eggen til 4900 meter, slik tilstanden hans no er, kan bli det siste han gjer. Å gå i tau kan føre til at også Jo og eg blir dregne med i eit eventuelt fall. Tore er redd. Under førebuingane til turen har vi lese om klatrarar med høgdesjuke som har sklidd i døden på enklare delar av ruta enn kva den smale West Buttress-eggen er. Tore klamrar seg til håpet om at høgdesjuka skal gå over. Dette kan skje dersom vi blir her ei natt til. Men kva om Tore i staden blir dårlegare? Kva om det blæs opp i natt? Dette er ein uhyggjeleg plass å bli liggjande dersom det dreg til for alvor. Vi anar korleis ei ulykke kan skje.

Det går nokre timar. Tore klarar å drikke eit par slurkar med vatn. Så går det eit kvarter, og han kastar opp igjen. Ein time eller to seinare prøver Tore å ta to Paracet for å døyve hovudverken. Han kastar opp idet han skal svelgje den andre tabletten. Vi avgjer at vi må pakke saman og gå ned.

Tore må ha hjelp til å få på seg kleda. Tore er no så apatisk at han ikkje er i stand til å ta vare på seg sjølv. Jo og eg riv teltet medan Tore heng over snømuren og ventar på å få kaste opp. Vi torer knapt å tenkje på kva som kunne ha skjedd om Jo og eg hadde vore like sjuke som Tore. Vi byrjar å gå. Tore kjem motvillig etter. Etter 20 meter knekk han saman og kastar opp. Berre gul magesaft denne gongen.

Like før vi byrjar å gå nedover West Buttress-egga, stoppar Tore. Han snur seg, og ser utover det forblåste platået der vi hadde teltet, mot isveggen opp til Denali Pass, og mot toppen. Han seier ingen ting, men vi skjøner kva han tenkjer. I sitt stille sinn tek han avskjed med draumen om å stå på toppen av Denali. Av frykt for å bli høgdesjuk endå ein gong, kjem han truleg ikkje til å bli med på noko toppforsøk.

Tore kjenner seg litt betre etter å ha kasta opp, så turen ned til 4900 meter går bra. Vi set opp teltet på ein «balkong» i den bratte skråninga ned mot ein namnlaus bre. Utan tvil den mest luftige leirstaden vi har hatt. Skal vi på do her, må vi i tillegg til dopapir, ha med stegjern og isøks. Tore får attende matlysta og et middag. Dette er første gongen på 28 timar han held på det han et og drikk. Utpå kvelden kjenner Tore seg heilt fin igjen. Men av frykt for å bli høgdesjuk ein gong til, gjer han det heilt klart at han blir i teltet dersom det blir toppforsøk i morgon.

Uvêr

Etter ei stund får vi vanskar med å finne vegen. Det er nesten ikkje spor i den harde snøen. Ein gul flekk stadfestar at nokon har vore her før. Vi er på rett veg. Vi kjem ned til flata på 5200 meter. Her er det 300 høgdemeter ned til teltet. No gjeld det å finne inntaket til West Buttress-egga. Her er det ikkje stort slingringsmonn når det gjeld vegvalet. No får vi nytte av at vi har vore her tre gonger før. Sjølv om vi ikkje ser stort, veit vi omtrent kor vi er, og korleis terrenget skal vere der ruta går. Vi finn egga. Vi merkar fort at dette ikkje er det ideelle vêret til å gå den smale West Buttress-egga. Kraftige kastevindar gjer at vi må hive oss ned og trykke isøksa i snøen for ikkje å miste fotfeste. Eg får etter kvart problem med solbrillene. Eit islag på innsida av brillene stengjer for utsynet. Som om ikkje sikten er dårleg nok frå før. Eg riv dei av meg, noko som fører til at augene vert utsette for det piskande snødrevet. Eg må verne augene med handa og snu ansiktet vekk i vindråsene. Vi har aldri nokon gong vore så glade for å sjå att teltet vårt.

Den 16. dagen rasar stormen over Denali. Vi prøver å sove så lenge som mogleg. Det er beste måten å få tida til å gå. For å spare vekt, har vi lagt igjen lesestoff og radio i depotet på 4300 meter. Vi kjedar oss. Måltida er det einaste vi gler oss over. Stormen held fram også den 17. dagen. Etter kvart som samtaleemna tek slutt, prøver vi å underhalde oss med gåter og dårlege vitsar. Elles går dagen med til å liggje i soveposane og stire i teltduken. Vêret er uforandra også den 18. dagen. Vi merkar at dette tek på tolmodet og humøret. Vi er ueinige om kor lenge vi er villige til å bli liggjande her. Etter lange diskusjonar kjem vi fram til at vi må nå toppen innan 2 dagar. Greier vi ikkje det, må vi, om vêret tillèt det, ta til med nedstiginga. Jo og eg er fortvila. Men vi har ikkje mista motivasjonen som er naudsynt å ha for å kunne nå til topps. I staden blir vi berre meir og meir tende på å «ta» denne toppen. Tore grublar på om opphaldet her har gjort han tilstrekkeleg akklimatisert til å gjere eit toppforsøk. På den andre sida veit han at dersom han blir sjuk på veg opp, må Jo og eg følgje han ned att. Då vil kanskje ingen av oss nå toppen av Denali. Det er trass alt betre at Jo og eg kjem på toppen, enn at ingen av oss kjem opp. I tillegg har frykta for å bli høgdesjuk endå ein gong, truleg redusert motivasjonen hans. Tore er fortvila. Målet er berre ein dag unna. Likevel veit han ikkje om han ønskjer å vere med. Utpå kvelden lettar vêret litt, og vi byrjar så smått å førebu oss til eit toppforsøk i morgon.

Toppen

Etter to og ein halv time når vi 5200 meter. Her må vi kvile, og få i oss litt mat og drikke. Vi har brukt lengre tid enn venta opp hit. Vi lurer på om vi har vorte slappe av å liggje vêrfaste i teltet. Jo er noko stille der han sit og prøver å få i seg blåbærsuppa vi har med på termosane. Eg spør korleis forma er, og svaret eg får kan vanskeleg mistydast. Jo bøyer seg ned, og etterlèt ei sørgjeleg blanding av XL-1 og blåbærsuppe i snøen. Han har kasta opp det han nett har fått i seg av væske. Det ser ut til at dette toppforsøket har fått ein vanskeleg start. Viss Jo no har fått høgdesjuke, må vi gi opp toppen. Men Jo kjenner seg betre etter å ha spydd. Han drikk litt, og det ser ut til at kroppen held på væska. Jo seier han er innstilt på å halde fram.

Vi tek til på den 300 meter høge isveggen opp til Denali Pass. Dette er eit av dei seigaste partia på ruta. Vi kjem inn i eit jamt tempo, men det går svært sakte. For kvart steg følgjer ein knirkande lyd i det stegjerna blir trykte ned i den harde snøen. Vi høyrer dei tunge, djupe andedraga våre, og ein hamrande puls. Utsikta ensar vi ikkje, vi ser berre rett ned i snøen. Dette er «verda» vår medan vi slit oss oppover. Vi avgjorde at vi ikkje skulle gå i tau. På slike bratte parti gir tauet ein falsk tryggleik når ein ikkje set mellomforankringar. Ei utgliding kan føre til at den som sklir, dreg med seg den andre. Dette vil særleg vere gjeldande i og med at vi berre er to. Her er det ikkje brattare enn at ei utgliding kan stansast med isøksa, viss ein er rask nok. Først og fremst gjeld det å passe stega sine. Vi når Denali Pass på 5550 meter. Dette er ein av dei mest forblåste plassane på jorda. Her har folk kjempa for livet i hylande vindar og ekstrem kulde. Fleire har tapt denne kampen. Er det ein plass ein skal ha respekt for vêret, så er det nettopp her. Det er kaldt og vêret tetnar til. Bryggjer det opp til uvêr, tru? Eit amerikansk lag som tek oss att på Denali Pass, har avgjort å snu. Dei tykkjer vêret ser truande ut. Vi er begge slitne, og tenkjer med oss sjølve at vi kanskje burde snu, vi òg. Det er enno 640 høgdemeter att til toppen, og mykje kan skje med vêrforholda på den tida vi kjem til å bruke. Men ingen av oss torer å ta ordet «snu» i sin munn. Vi er klar over at dette truleg er vår siste sjanse til å nå toppen. Å snu kan vere det same som å seie farvel til dette fjellet. Vi held fram. Vi har med merkepinnar som vi med jamne mellomrom set ned i snøen. Dette som ei hjelp til å finne vegen ned att viss sikten skulle bli dårleg. Det ser ut til at vêret held seg nokolunde bra. Vi kan no sjå nordtoppen (5934 m) som ruvar over oss på andre sida av Denali Pass. Tanken på at vi skal 260 meter over den er nesten utåleleg. Sjølv om ruta no ikkje er særleg bratt, tek vi stadig oftare pausar for å samle krefter.

Landskapet her oppe gir inntrykk av at ein oppheld seg i ei anna verd. Det er eit landskap fullstendig utan liv. Kvar fure i den hardpakka snøen fortel om dei ekstreme vindane som herjar her. Ein får ei kjensle av at det ikkje er meininga at ein skal vere her oppe.

Vi når endeleg ei flate. Herfrå ser vi den siste delen av ruta. Det er ei 200 meter høg stigning som endar i sjølve toppegga. No ser vi målet innanfor rekkevidd. Vi er slitne, men optimitiske. Vi går bort flata og byrjar på den siste stigninga. Det kjennest ut som å stange inn i ein loddrett vegg. Kvart steg krev veldig motivasjon og vilje. Den tynne lufta er særdeles merkbar. Vi tel fem steg, så er det å stoppe, henge over isøksa og hive etter pusten. Deretter fem nye steg for igjen å stoppe. Ein gong berre lenar vi oss ned i snøen, og blir liggjande. Jo er nær ved å sovne. Det er eit ork å reise seg att. På toppen av stigninga dreiar ruta mot aust, bortover ein smal snøegg. Vi sneglar oss bortover denne egga. Her bør ein ikkje snuble. På høgresida av egga går sørveggen av Denali samanhangande ned 2700 stupbratte meter. Ein ufatteleg avgrunn. Men vi ensar det knapt. No er det berre toppen, toppen, toppen ...

Klokka er 20.30. Vi står på toppunktet av Denali. I det same tjuknar vêret til, og den formidable utsikta forsvinn framfor augene våre. Men det bryr vi oss ikkje om. Vi er så slitne at vi knapt greier å gle oss over at vi har nådd målet for turen. Det er forbanna kaldt, truleg -35 °C, og det blæs. Det einaste vi ynskjer er å komme oss ned att. Vi tek dei nødvendige bileta så fort som råd er. Sikten har vorte dårleg, og vi er uroa for at det kan bli verre. Etter om lag 15 minutt på toppen, byrjar vi på nedturen.

Det høyrest kanskje absurd ut. Vi har planlagt å nå denne toppen i eitt år, og vi har slite i 19 dagar for å greie det. Og så ynskjer vi oss ned att omtrent i det same vi har kome opp. Men her er det fjellet som set premissane. Vi var heldige som fekk sjansen til å kome opp. No gjeld det å kome seg levande ned.

Nedanfor Denali Pass lettar vêret. Rundt midnatt tek vi fatt på den siste nedstigninga på West Buttress-egga. Det verkar som om fjellet her vil gi oss ei påskjøning for slitet. Under oss ser vi det blågrå skyhavet som ei kjempemessig dyne over tundraen. Sola står like over synsranda, og kastar eit fantastisk lys over oss og fjellet. Vi snur oss, og ser at toppmassivet på Denali har fått ein rosa farge. Eit syn vi aldri kjem til å gløyme. Vi er slitne etter å ha pressa oss maksimalt, men dette synet gir oss ei god kjensle av å vere til akkurat her.

Klokka 00.30 kjem vi endeleg tilbake til teltet. Vi har no vore ute i 15 timar. På dei 1300 høgdemeterane til toppen brukte vi 11 timar, medan returen tok fire timar. To dagar seinare kastar vi oss lykkelege over ein kjempepizza i Talkeetna.

Kvifor?

Og akkurat den storslåtte naturen er kanskje det vi hugsar best frå turen. Vi såg ned på skyhavet fleire tusen meter under oss, og utover den endelause tundraen. Vi såg ned i veldige avgrunnar, og utover ei mektig fjellverd. Vi levde med, og kjempa mot dette veldige fjellet i tre veker. Vi elska det, vi hata det. Vi gløymer det aldri!

[Tilbake til innhold]

Info fra styret

Informasjon til medlemmene

http://wwworg.uio.no/studenter/idrett/osi/fjellgr/fjellgr.html

Det finnes også en distribusjonsliste for elektronisk post. I skrivende stund er det 90 personer på lista. Fordelen med å være ført opp på lista er at en får en del informasjon fra styret. Denne informasjonen blir naturligvis også gitt på fjellmøtene. Medlemmene kan også bruke denne lista til å gi aktuell informasjon.

Hvis du har kommentarer til Fjellgruppa eller ønsker å bli ført opp på distribusjonslista ovenfor, kan du sende e-post til:

fjellgruppa-request@osi.uio.no

Fjellgruppas T-skjorte

Trening

Imidlertid fortsetter Fjellgruppa med sine treninger. Vi har innendørs trening mandager kl. 19-20.30 i sal 4 i Blindernhallen. Treningen legges opp etter ønsker fra brukerne. Her kan det være alt fra ballspill til sirkeltrening. Første treningsdag dette semesteret er mandag 1. september. Fjellgruppa har også en joggegruppe som trener onsdager fra kl. 18. Møt opp i vakta i Blindernhallen. Joggegruppa starter treningen onsdag 3. september.

Hvis man vil trene i en av idrettsbygningene på Blindern, må adgangskort kjøpes hos Universitetsidretten. Våren 1997 kostet dette adgangskortet 400 kroner, men høsten 1997 øker prisen til 500 kroner. Adgangskortet gjelder for ett semester. Denne prisen er det SiO og Universitetsidretten som bestemmer, så OSI har ingen medbestemmelse i dette. NB! Adgangskort må ikke forveksles med medlemskap i Fjellgruppa eller OSI (se nedenfor).

Medlemskap i OSI og Fjellgruppa

Kjøp av adgangskort til idrettsbygningene gjør ikke at du blir medlem av OSI eller Fjellgruppa.

Felleskjøp

En gang hvert semester arrangerer Fjellgruppa et såkalt felleskjøp. Da er butikken åpen om kvelden, og Fjellgruppas medlemmer får 20 % rabatt på alle varer unntatt sykler og tilbudsvarer. Dette er et godt tilbud, så vi oppfordrer alle til å møte opp slik at vi fortsatt får ha disse handlekveldene. Adressen til Oslo sportslager er Torggata 20. Butikken ligger et lite stykke bortenfor Youngstorget.

Datoen for høstens felleskjøp er i skrivende stund ikke helt klar. Følg med på fjellmøtene og Fjellgruppas oppslagstavler for nærmere informasjon. Deltakerne på Friluftstreffet er også velkomne på felleskjøpet.

[Tilbake til innhold]

Tur til Kilimanjaro årsskiftet 1997/1998 og til Denali våren 1998

Thomas Nicolaisen og jeg planlegger også en tur til Alaska i mai/juni 1998 og da spesielt til området rundt Denali. Vi har ikke bestemt oss for å prøve oss på toppen, 6194 m o.h., men lysten er der. Uansett byr området på andre topper og store, spennnende breer.

Hvis noen ønsker å vite mer, så ta kontakt med André Gundersen; telefon 22 80 59 23 (arbeid), 22 52 53 28 (privat) eller e-post andregun@hotmail.com.

[Tilbake til innhold]

Utstyr til salgs

[Tilbake til innhold]

Høstens fjellmøter

Alle møtene begynner klokka 18.15 og holdes i møterommet i 12. etasje i Niels Henrik Abels hus (Matematikkbygningen), rett ved siden av Frederikke-plassen på Blindern. Etter selve møtet kan det være hyggelig å møtes for en liten sosial sammenkomst, for eksempel på Puben i Frederikke.

Høstens fjellmøter holdes på følgende dager:

Tirsdag 2. september

Tirsdag 7. oktober

Tirsdag 4. november

Tirsdag 2. desember
Fjellgruppas årsmøte vil bli avholdt i forbindelse med fjellmøtet 2. desember.

[Tilbake til innhold]

Høstens turprogram

[Tilbake til innhold]

1972 Skandinavisk Høyfjellsutstyr AS blir etablert på et loft i en hallingstue i Hemsedal, og vi begynner med salg av klatre-, bre- og fjellutstyr. 1976 Vi er først med moderne isklatreutstyr i Skandinavia - økser og stegjern egnet for bratt fosseklatring og isskruer som kunne brukes i kald is. 1977 Den første store sh-katalogen - «bibelen» som i dag er samleobjekt - er også den første norskspråklige læreteksten om klatring, i tillegg til mye annet informativt stoff. 1982 Telemarkbølgen griper om seg. Vi leder den, og er sterkt involvert i produktutvikling av telemarkski, -bindinger og -støvler - i Norge og utlandet. 1984 Vi bygger egne lokaler i Hemsedal sentrum.

1985 Halve Østlandet ropte hurra! Endelig - Skandinavisk med forretning i Oslo! Vår forretning i Bogstadveien blir etablert. Samme år er vi hovedleverandør av teknisk klatreutstyr til den første norske Everest-ekspedisjonen. 1991 Forretningen på Lillehammer blir etablert. Forretningen i Bogstadveien i Oslo flytter til større og bedre lokaler lengre ned i gata. 1994 Vi leverer utstyr til Jon Gangdals 8848 Mount Everest-ekspedisjon. 1995 Forretningen i Tromsø blir etablert. 1997 Vi har klart å bli hele 25 år. Vi overtar driften av Skøyen klatresenter i Oslo. Vår forretning på Svalbard åpner i november.